Litt om vår historie
Normisjon Askim, tidligere Askim Indremisjonsforening, startet som en kvinneforening i 1872 og kan altså feire sitt 150-årsjubileum neste år. Initiativet til foreningen kom fra Karen Aas som på det tidspunkt var tjenestejente på gården Nordre Skjolden i Askim. (Se faktaboks om Karen Aas). Selv om foreningen til å begynne med hadde et klart preg av kvinneforening, ble den også støttet av menn, særlig sokneprest Rolf Andreas Olsens sønn, personellkapellan Erik Olsen. Kvinnene møttes gjerne på ettermiddagen. Utover kvelden kom også mannfolkene for å ta del i oppbyggelsen. Hans Toengen var foreningens første formann, men det var Karen Aas som var den drivende kraft.
1870- og 80-årene markerer en generell sosial og kulturell oppvåkning i landkommunene. I 1878 innviet man en stor, ny kirke, i 1882 kom jernbanen som representerte en revolusjon i forbindelsen med omverdenen, og det vokste fram nye foreninger, både kristelige foreninger, avholdsforeninger og politiske foreninger. I 1880-90-årene fikk Askim sine første stortingsmenn.
Fram mot århundreskiftet ble møtene som regel holdt rundt om på gårdene i Askim. Når det var større tilstelninger, ble møtet lagt til Samfunnsbygningen (Samtalelaget og Skytterlagets hus fra 1883). Noen protokoll fikk ikke foreningen før i 1892 og i medlemslisten fra 1894 er det 48 navn. Fra dette året synes man konsekvent å benytte navnet indremisjon (ikke «kvinneforening»).
Etter hvert som medlemstallet og aktiviteten vokste, både i indremisjonen og misjonsforeningen, kom ønsket om eget lokale, og de to foreningene gikk sammen om å skaffe eget hus til virksomheten. Sokneprest Edvard Stang var aktiv i både indremisjonen og misjonsforeningen helt fra han kom til bygda i 1896. Han skrev til K. Furuholmen i Glommen Træsliberi og ba om å få overta en av de gamle brakkene i Kykkelsrud. Han fikk umiddelbart positivt svar, og med rimelig tomt fra Askim kommune ved Henstad, kunne man begynne å reise bedehuset Elim som stod klart til innvielse i januar 1908.
Bedehuset Elim (Askim lokalhistoriske arkiv)
Elim ble hjemmet for både Indremisjonen og Misjonsforeningen helt til det nye huset i Dr. Randersgate stod ferdig i 1937. Initiativet til dette store prosjektet for foreningen ble tatt etter en større vekkelse i 1934 ved Bjarne Berget. I 1938 hadde foreningen et medlemstall på 124.
Bare tre år etter at foreningens nye, store hus var innviet, kom krigen til landet. Hele 3 ganger ble huset rekvirert til «Wehrmacht», fra desember 1942 til mars 1943, i slutten av 1943 og fra august 1944 til freden i mai 1945. Dessuten var det møteforbud i deler av 1942 og 1943 pga en difteriepidemi. Etter krigen bløe det nødvendig med en større oppussing av vegger og tak etter soldatenes opphold der.
Fra høsten 1945 gikk man til ansettelse i en kombinert stilling som sekretær og diakon. Denne ordningen bestod fram til 1957. Deretter hadde man i mange år en kombinert stilling som sekretærvaktmester.
Søndagsskolearbeid har vært drevet helt fra 1890-årene, dels i kretsene og dels i foreningen egne lokaler. I januar 1951 foretok man den høytidelige åpning av Kafé Sentral i underetasjen.
Sangkoret «Håpet» ble grunnlagt i 1929. Dette gikk inn i1952, men ble så erstattet av et mannskor som holdt det gående i mange år. Dette er nå erstattet av «Kor-X».
Møteformen «Eldres hyggestund» ble startet i 1968.
Ungdomsarbeidet fikk en ny giv under kapellan Bjørn Karlsen tidlig på 70-tallet som et samarbeid mellom Indremisjonen og kirkens konfirmantarbeide. Indremisjonens Ungdomsmusikk og kirkens «konfirmantband» ble til ungdomskoret «Svaret» under ledelse av Ole Helledal, Svein Erik Lunde og Jan Fredriksen. Barnekoret «Barnegospel» hadde stor tilslutning i mange år.
